Da Gunhild
følte 75 år i 1964 var det mange som skreiv i avisene om henne. I en epistel
heter det:
Ho var mest
som ei mor for alle fjellvandrerne innover Setesdalsheiene. Men og for
driftekarer med smale; heiegjetere som trufast trasker framom med sauene sine
vår og høst.
De var ofte
kalde, våtne og slitne. Men hjå Gunhild får de det som trengs; varm mat i
skrotten og tørre klede. Utkvilte og opplagte dreg de videre.
Alle sender
de en varm tanke attende til Gunhild, som det kristne og nestekjærlige
overskuddsmennesket som Gunhild er, vil hun gjerne at de skal få med seg noe av
evig verdi.
